herfra

April 30th – May 31st 2020

Liv Ertzeid / Olve Sande / Martin Sæther / Tarald Wassvik / Lene Baadsvig Ørmen

The exhibition is organized by Olve Sande and Martin Sæther

Olve Sande
Hűvösvölgy (August/Mars), 2020
Pigment, plaster, clay, ink, marble and rabbit skin, glue on canvas
155 x 120 cm
Martin Sæther
Strie, 2020
Acrylic plaster, fiberglass, acrylic paint
106 x 80 x 4,5 cm
herfra
Installation view

Liv Ertzeid
Når solen varmer lukter det støv, 2020
Oil and acrylic on glued cotton
60 x 50 cm
Olve Sande
April, 2020
Pigment, plaster, clay, ink, marble and rabbit skin, glue on canvas
120 x 100 cm
Martin Sæther
Installation view
herfra
Installation view
Tarald Wassvik
Høyt gress og ugress gror der ingen vandrer, 2020
Pigmented furniture lacquer , pencil, acrylic, oil, poplar veneer, spruce, screws, glue, acrylic sealant and filler
185 x 188 x 6 cm
Installation view
Olve Sande
Mantova I(Oktober/April), 2020
Pigment, plaster, clay, ink marble and rabbit skin, glue on canvas
160 x 120 cm
Liv Ertzeid
Blandet blomsterbed, høy, 2019
Oil on glued cotton
Liv Ertzeid
Maursti, 2020
Oil and acrylic on glued cotton

Lene Baadsvig Ørmen
Nr 6, 2020
Concrete, bronze, steel
43 x 77 x 30 cm
Lene Baadsvig Ørmen
Nr 6, 2020
Concrete, bronze, steel
43 x 77 x 30 cm
Lene Baadsvig Ørmen
Nr 2 , 2020
Bronze, concrete, steel
123 x 42 x 30 cm
Liv Ertzeid
Blandet blomsterbed, lav, 2019
Oil on glued cotton
120 x 110 cm
Tarald Wassvik
Om natten er lampen Gud, 2020
Charcoal, dry pastel, watercolour and pencil mounted on wood, veneer, pigmented filler, glue screws and furniture lacquer
Tarald Wassvik
Innlandet, 2020
Pigmented furniture lacquer, pencil, acrylic, oil, poplar veneer, spruce, screws, glue, acrylic sealant and filler
52 x 45 x 10 cm
Lene Baadsvig Ørmen
Nr 3, 2020
Concrete, bronze
10 x 60 x 60 cm

(The text is currently only available in Norwegian)

Herfra

fra dette sted, fra dette

Romanene jeg har skrevet er for meg som knagger, merker i tiden, og på samme måte som jeg kan dele inn livet etter stedene jeg har bodd, kan jeg dele det inn etter bøkene jeg har skrevet. Jeg kan se for meg at det må være på samme måte med kunstverk. De markerer et skille i tiden, først for den som har laget det, og siden, muligens, for betrakteren.
Verket har spor i seg fra forutsetningene det ble laget under, og fra stedet hvor det ble skapt. Jon Fosse skriver at god litterær skrift bærer i seg konkrete minner, fra huset der den ble skrevet, han skriver om Samuel Beckett – om hvordan vind og mørke har satt seg fast og kan høres som en stemme i skriften.
Kunsten tilhører kanskje i enda større grad et eget rom enn skriften. I kunsten kan høyden under taket i atelieret synes, hvor lyset faller fra, hvor stor døråpninga må ha vært for å kunne bære arbeidet ut. Tidligere hørte maleriet til rommet helt bokstavelig, på huleveggene og i freskene. Selv om man på et tidspunkt begynte å skille maleriet fra rommet det ble laget i, kan jeg se for meg at hvis en kunstner nå blir spurt om når et tidligere arbeid er fra, så vil tankene gå til stedet hvor det ble laget.
I tillegg til å finne tegn på hvor i livet kunstneren befant seg rent fysisk, kan man i kunsten se hvilke prosesser som fant sted i kunstneren. Når jeg skriver en roman begynner jeg ett sted, og ender bestandig opp et helt annet sted enn jeg trodde, et sted som tidligere har vært ukjent for meg. Det å skape kunst blir en form for løsrivelse. Det er noe man ønsker å bli fri fra, og det er noe annet man ønsker å finne. Kunstneren må vokse og forandre seg i prosessen, og arbeidet er et skritt mot noe en ikke vet, om hvem man er, hvem man kan bli. Gjennom å skape og oppleve kunst forandrer man seg som menneske.
Det ferdige kunstverket er også noe annet enn hva det var mens det ble laget. Et ferdig verk er et fremmed verk, og når det har kommet ut i verden, vil man som kunstner få en ny forståelse av det, man ser det med et utenfrablikk, med lesernes og betrakternes blikk. På denne måten blir verket både et vitnesbyrd fra kunstnerens posisjon da det ble laget, samtidig som verket oppstår helt på nytt – i samtalen mellom kunstneren og mottakeren. Og da er det som om verket endelig snakker helt for seg selv.

Kjersti Annesdatter Skomsvold

The exhibition is supported by